søndag 31. mai 2015

Å leve i et multikulturelt fellesskap

Siden slutten av september har jeg bodd i et temmelig multikulturelt fellesskap, og det er noe som bringer med seg mange nye gleder og noen nye uventede utfordringer. Etter jul kom det en svensk/canadisk familie hit, og vi har hatt en del samtaler om hva som er annerledes med skandinavisk kultur i forhold til andre kulturer. Det har gitt meg en del aha-opplevelser. :)

En av tingene som jeg merker godt er måten vi snakker på i en gruppe. Vi i Skandinavia er opplært til å vente til den som snakker er ferdig å snakke før vi sier noe. Å avbryte noen mens de snakker blir sett på som veldig uhøflig i vår kultur. Det er ikke så vanlig i mange andre kulturer. Det gjør at vi skandinavere kan slite med å delta i samtaler. Vi sitter og venter på at de som snakker skal fullføre setningen før vi begynner, men når personen har fullført setningen, så har noen andre allerede overtatt samtalen. Så noen ganger må jeg bare kaste høfligheten til side og hoppe inn i samtalen. 

Men en stor glede ved å leve i dette fellesskapet er at jeg nå har venner over hele verden. Så uansett hvilket kontinent jeg drar til (bortsett fra Antarktis), så har jeg venner jeg kan besøke. :) Det er artig. Under ser du fire av vennene mine jeg ble kjent med i høst. Zee fra Singapore, Kade fra USA, Loretta fra Australia, Shammah fra Uganda og meg. Tre av dem har nå dratt hjem, mens Shammah og jeg er fremdeles her. 


Noe av det jeg setter mest pris på her, er at uansett hvilket land og kultur du kommer fra, hvilken kirke du tilhører, om du har vokst opp i by eller på landet, i luksus eller veldig enkelt, så har vi en stor ting til felles. Vi følger alle Jesus, og ønsker å tilbe og tjene han. Tre morgener i uka har vi felles lovsang og bønn, og da står vi sammen om å tilbe og lovsynge han som har skapt oss alle, og som elsker oss alle. Vi står også sammen og ber for ulike personer, grupper, land og for hverandre. For litt over en uke siden ba vi for en av staben vår. Han er fra Colombia, og måtte dra dit for å forlenge visumet sitt. Kona er britisk og ble igjen her, fordi hun måtte fullføre en kreftbehandling. Da vi ba for han i Colombia, så hadde han på det tidspunktet fått visum, men først fra august, og det var ikke gode nyheter for kona og for oss. Så vi ba for dem, og ba Gud om å sørge for at han kom tilbake kjappere. Samme dag gikk han til ambassaden, og i løpet av en halvtime hadde han fått det visumet han trengte. Det hadde ikke gått så fort med noen på mange år. Så to dager etter vi ba for han var han tilbake i England. Gud ser hver enkelt av oss, han ser hva vi trenger. Og noen ganger svarer han oss på en litt annerledes måte enn vi hadde tenkt, for å stadfeste at han har kontrollen. :)

Salme 37, 5-7a:
Legg din vei i Herrens hånd! 
Stol på ham, så griper han inn. 
Han lar din rettferd stige opp som lyset,
din rett som høylys dag.
Vær stille for Herren og vent på ham! 

2 kommentarer:

iii sa...

Så flott å lese! Så gøy at man kan lære mye av hverandre, også når det kommer til kulturer :)

Tomas sa...

Ser ut som du har det fortreffelig der nede. En del skandinaver har kanskje lært at en skal vente til andre er ferdige å snakke, men jeg fikk samme kultursjokk da jeg traff svigerfamilien. Blogg oftere! :P