Å leve i et multikulturelt fellesskap

Siden slutten av september har jeg bodd i et temmelig multikulturelt fellesskap, og det er noe som bringer med seg mange nye gleder og noen nye uventede utfordringer. Etter jul kom det en svensk/canadisk familie hit, og vi har hatt en del samtaler om hva som er annerledes med skandinavisk kultur i forhold til andre kulturer. Det har gitt meg en del aha-opplevelser. :)

En av tingene som jeg merker godt er måten vi snakker på i en gruppe. Vi i Skandinavia er opplært til å vente til den som snakker er ferdig å snakke før vi sier noe. Å avbryte noen mens de snakker blir sett på som veldig uhøflig i vår kultur. Det er ikke så vanlig i mange andre kulturer. Det gjør at vi skandinavere kan slite med å delta i samtaler. Vi sitter og venter på at de som snakker skal fullføre setningen før vi begynner, men når personen har fullført setningen, så har noen andre allerede overtatt samtalen. Så noen ganger må jeg bare kaste høfligheten til side og hoppe inn i samtalen. 

Men en stor glede ved å leve i dette fellesskapet er at jeg nå har venner over hele verden. Så uansett hvilket kontinent jeg drar til (bortsett fra Antarktis), så har jeg venner jeg kan besøke. :) Det er artig. Under ser du fire av vennene mine jeg ble kjent med i høst. Zee fra Singapore, Kade fra USA, Loretta fra Australia, Shammah fra Uganda og meg. Tre av dem har nå dratt hjem, mens Shammah og jeg er fremdeles her. 

Noe av det jeg setter mest pris på her, er at uansett hvilket land og kultur du kommer fra, hvilken kirke du tilhører, om du har vokst opp i by eller på landet, i luksus eller veldig enkelt, så har vi en stor ting til felles. Vi følger alle Jesus, og ønsker å tilbe og tjene han. Tre morgener i uka har vi felles lovsang og bønn, og da står vi sammen om å tilbe og lovsynge han som har skapt oss alle, og som elsker oss alle. Vi står også sammen og ber for ulike personer, grupper, land og for hverandre. For litt over en uke siden ba vi for en av staben vår. Han er fra Colombia, og måtte dra dit for å forlenge visumet sitt. Kona er britisk og ble igjen her, fordi hun måtte fullføre en kreftbehandling. Da vi ba for han i Colombia, så hadde han på det tidspunktet fått visum, men først fra august, og det var ikke gode nyheter for kona og for oss. Så vi ba for dem, og ba Gud om å sørge for at han kom tilbake kjappere. Samme dag gikk han til ambassaden, og i løpet av en halvtime hadde han fått det visumet han trengte. Det hadde ikke gått så fort med noen på mange år. Så to dager etter vi ba for han var han tilbake i England. Gud ser hver enkelt av oss, han ser hva vi trenger. Og noen ganger svarer han oss på en litt annerledes måte enn vi hadde tenkt, for å stadfeste at han har kontrollen. :)

Salme 37, 5-7a:
Legg din vei i Herrens hånd! 
Stol på ham, så griper han inn. 
Han lar din rettferd stige opp som lyset,
din rett som høylys dag.

Vær stille for Herren og vent på ham! 

Nyhetsbrev og blåklokkeskog

Det har ikke blitt noe blogging denne vinteren likevel, men jeg har sendt ut noen nyhetsbrev. Jeg skal gjøre et nytt forsøk med små oppdateringer her, og vil også fortsette å sende ut nyhetsbrev minst annenhver måned. Dersom du har lyst til å lese de gamle nyhetsbrevene, finner du dem her.

Jeg har også lyst til å dele en liten historie med dere. Her på basen (skolen) har vi en liten skog. Den er full av nydelige blåklokker, ekorn, kaniner, fugler og mye annet fredelig. Det er ganske mange folk utenfra som kommer hit for å gå tur i skogen, spesielt de som har hund. For et par uker siden kom jeg i snakk med en dame rett utenfor basen, og det viste seg at hun hadde nettopp vært og gått tur med hunden sin i skogen. Hun fortalte meg at hun opplevde det utrolig fredfullt å gå i skogen. Mange ganger hadde hun opplevd å ha en travel og stressende dag, men så fort hun var i skogen, så slapp alt taket og hun ble fylt av fred. Hun kunne også fortelle at dersom hun ikke hadde hatt mulighet til å være i skogen på lenge, så merket hun det godt på seg selv. Og så fort hun kom tilbake dit, ble det bra. Det er flere som har nevnt at skogen er utrolig fredfylt. Det samme får vi høre om basen generelt. Folk som kommer utenfra opplever dette som et veldig fredfylt sted. Det kan være mange teorier for hvorfor det er sånn, men jeg tror det er Den Hellige Ånd som fyller stedet, og gir folk fred når de kommer hit. Jeg syns det er utrolig spennende at vi kan legge til rette for at folk kan ha slike opplevelser i en ellers stressende hverdag.

Gå i tro, ut i det ukjente.

Etter tre års pause med denne bloggen, er det nå på tide å ta den i bruk igjen. Om ti dager setter jeg meg på flyet til London, og ser fram til fem måneder på DTS der. DTS er en forkortelse for disippeltreningsskole, og er en slags bibelskole. Opplegget er tre måneder undervisning på skolen i England og så åtte uker outreach (misjonsreise) i et annet land. Hvor vi skal på outreach er ikke bestemt enda, så det kommer jeg tilbake til.

Hvorfor jeg har valgt å gjøre dette er en lang historie, men kortversjonen er at jeg kom til et punkt der jeg måtte stoppe opp og spørre Gud hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Jeg fikk et tydelig svar om at jeg skulle si opp jobben, og det eneste som fristet meg å gjøre var å ta en DTS. Etter å ha lett rundt på nettet kom jeg over Harpenden i England. De har en linje som heter Crossroads, og som er først og fremst for de som er over 30 år. Jeg søkte, og kom inn. Så nå ser jeg fram til fem spennende, lærerike og utfordrende måneder. Jeg håper og tror at Gud vil gjøre mye nytt, både i livet mitt, og gjennom meg. Gleder meg til å bli enda bedre kjent med Ham, og med alle de flotte menneskene jeg vil møte disse månedene.

For de av dere som ikke kjenner til DTS fra før, så er det en type bibelskole i regi av en organisasjon som heter Ungdom i Oppdrag (Youth with a Mission på engelsk). Organisasjonen har eller har hatt arbeid i alle verdens land, og er den raskest voksende kristne organisasjonen i verden. I Norge har de baser/skoler i Engavågen, Hamar, Oslo, Ålesund, Rogaland, Flekkerøya, Borgen og Skien. Så både i Hamar og på Engavågen har jeg hatt mye med dem å gjøre, og fått venner fra hele verden. Nå ser jeg fram til å bli kjent med enda flere, og selv få lære mye spennende gjennom både undervisning, liv og praksis.

Besøk fra Kvilldal

Denne helga har eg hatt storfint besøk fra Kvilldal, nemlig av Solfrid. Det e alltid kjekt å ha besøk av gode venner, og eg tenkte dåkke sko få et lite glimt av helgå vår...

Solfrid og eg på toppen av Keiservarden

Den vakre utsikten på toppen

Elisabeth og "Mini" blei med oss på tur

Grilling i hagen :o)

Søndagstur til Mjelle

Sjølutløyserbilde av de to solglade tøttene...

Og til slutt et hoppebilde... :o)

Takk for besøket, Solfrid! Hjertelig velkommen tilbake!

Nytt av gammelt

Som dere sikkert har skjønt, syns jeg det er gøy å lage ting. Noe jeg har hatt lyst til kjempe lenge er å sy barneklær av mine utslitte klær. Dette er den første buksa jeg har sydd. Den ble pynta med stoffbiter med ambulanse, politi, redningshelikopter og brannbil. Kjempestas for en gutt på 2,5 år. :o) En veldig grei lekebukse.

Denne kjolen har jeg strikka en del ganger etterhvert. Men ikke i oransje tidligere. Likte fargen veldig godt, og det gjorde foreldrene til hun som fikk den også. Den stod i stil med barnevogna... :o)
Strikker en del for tida, men glemmer å ta bilde av det før jeg gir det bort, så da blir det ikke så ofte jeg legger det ut her. Skal prøve å bli flinkere til å ta bilder, for jeg vet jo hvor gøy det er å se hva andre lager.